Hvordan måle sirkularitet i bionæringene?

Vi må utnytte bioråstoffene våre bedre. Men hva bør ulike råstoffer helst brukes til? Hvordan sikrer vi gode måltall for sirkularitet som gir grunnlag for gode beslutninger i politikk og næringsliv? Dette er blant spørsmålene som utredes i prosjektet BioDigSirk, som er igangsatt av tre departement - koordinert av Brønnøysundregistrene.

Utfordringen med sirkularitet knyttet til bioøkonomi er at materialene er naturlige. De inngår i naturens eget produksjonssystem, de er nedbrytbare – og går dermed tilbake til kretsløpet uansett hva vi mennesker gjør med dem. Den fremvoksende biosirkulære industrien er å regne som en foredlingsindustri, et nytt lag av målrettet industriell verdiskaping på toppen av de tradisjonelle primærnæringene. De siste årene har en lang rekke nye og innovative prosesser og teknologier kommet til. og flere av dem er i ferd å kommersialiseres og skaleres opp. Vi kan idag oppsirkulere langt flere fraksjoner enn tidligere. Proteinene, karbohydratene, fettstoffene, fibrene og andre bestanddeler som tidligere ble avfall kan benyttes til ny produksjon. Nye metoder som algeproduksjon, insektproduksjon og nedbryting via enzymer kan verdiøke råstoffer som i dag i stor grad går til biogass og kompost, eller i verste fall forurensing. Slik skaper vi en mer direkte linje tilbake til fôr, mat og materialproduksjon – uten å gå omveien via nedbryting, jord og nydyrking. 

Disse sekundære råstoffene vil i mange produkter kunne erstatte jomfruelige råstoffer. Det kan ha betydelige ringvirkninger. Et eksempel på Vestlandet er matavfall fra Bergen, som benyttes som for i en av landets ledende insektfabrikker. Dette er en svært effektiv produksjon av proteiner, sluttproduktet er et mel kan brukes som fôr i havbruksnæringen. Disse proteinene kan bidra til å redusere importen av nydyrket korn og soya – sekundærandelen i produktet øker.

Det vi er ute etter, er å oppnå en substisjonseffekt, som bidrar til lavere klimautslipp og mindre rovdrift på naturen. Miljøeffekten kan ikke dokumenteres før vi får satt et tall for fotavtrykket – både på det råstoffet som blir erstattet og det nye oppsirkulerte råstoffet. Tradisjonelt har det vært vanskelig å gjøre slike beregninger, men heldigvis jobbes det nå frem ulike standarder knyttet til nettopp fotavtrykkberegning. I hele EU-området blir det de neste årene langt strengere krav til miljødokumentasjon og livssyklusanalyser. Dersom produsenter utsteder fotavtrykkberegninger både på sitt primærprodukt og på restråstoffene som skal benyttes lengre nede i verdikjeden, blir det mulig å sy sammen ganske gode analyser. Denne overføringen av kunnskap mellom bedrifter krever langt bedre data enn vi har i dag, felles standarder og en digital infrastruktur, 

Mye av det som i dag regnes som avfall er råstoffer som inneholder verdifulle bestanddeler som med kjent teknoloigi kan oppsirkuleres. Et viktig måltall på sirkularitet er derfor ressursandelen av overskuddsmaterialet i ulike typer produksjon. Dette måltallet sier noe om forholdstallet mellom de restråstoffenene som blir innsatsfaktorer i ny produksjon og det som blir til avfall. Gjennom sluttbehandling, som forbrenning, forurensing eller deponering, er molekylene per definisjon ute av verdiskapningsloopen. Å redusere mengden avfall, og øke mengden restråstoffer som dyttes inn i en eller annen foredlingsprosess bidrar til sirkularitet.

Det er ikke likegyldig hvilket raffineri et råstoff ender opp i. I bioøkonomien finnes en egen pyramide, som rangerer verdiskapingspotensiale og samfunnsverdi av ulike typer oppsirkulering. Det såkalte “food first”-prinsippet sier at alt det som kan gå tilbake til mat, skal bli mat. Enkelte råvaretyper inneholder ting som er attraktive for farmasøytisk industri, som ofte kan være villig til å betale mye for råstoffer av høy kvalitet. Lengre nede i pyramiden finnes omdanning til biomaterialer – her er fibre og biokjemiske egenskaper det sentrale. Du finner også gjødsel og jordforbedring, produksjon av biodrivstoff og produksjon av biogass. Her er energien som er bundet opp i hydrokarbonet man fokuserer på.

Figur 1 : Vi foreslår en pyramide som kombinerer spesifikke anvendelseskategorier i kombinasjon med et “trafikklys-system” (kilde: ReSourcer)

Når man skal vurdere sirkulariteten er også utnyttelsesgrad en viktig faktor. Å bruke ting direkte til mat eller fôr tilsier høy utnyttelse. Om man benytter det til biogass eller kompostering, befinner man seg langt lavere i pyramiden.
Det rammeverket vi har utviklet i BioDigSirk består av konkrete indikatorer som kan benyttes både av den enkelte virksomhet og som grunnlag for statistikk og analyser på verdikjede eller samfunnsnivå. Modellen spiller godt med utviklingen knyttet til miljødeklarasjon for ulike produktkategorier. Vårt håp er at denne tilnærmingen kan legge grunnlaget for et felles språk og etterhvert utviklingen av mer standardiserte beregningsmodeller. Den første utfordringen er å sikre at råstoffene våre er dokumentert som produkter og ikke avfall, og at vi målrettet bygger opp kapasiteten knyttet til foredling.

Vil du vite mer om BioDigSirks markedsystem og måling av ressursutnyttelse, så arrangerer prosjektet et webinar 28.april. Påmelding her: Webinar BioDigSirk

Du er kanskje også interessert i